Velkommen til

Historikk

​

Det hele startet på 1000-tallet, høyt oppe i de vestlige, sveitsiske alper, i kantonen Valais (Sveits). Her, i en høyde på rundt 2469 meter over havet, ligger St. Bernard-passet, en fjellrute mellom Italia og Sveits. Rundt år 1000 var passet beryktet for å være ekstremt farlig og mange pilegrimer ble utsatt for både tøffe værforhold og angrep av banditter langs denne ruten.

 

Én mann bestemte seg for å ta saken i egne hender. Hans navn var Bernard de Menthon (også kjent som Bernard du Mont-Joux), erkediakonen av Aosta. For å gjøre passet til et tryggere sted for reisende, grunnla han St. Bernhards-hospitset. I tillegg til å gi tilfluktssted for reisende, var hospitset også et sted for tilbedelse; tilstedeværelsen av en kirke på stedet er dokumentert så langt tilbake som 1125.

​

Sankt bernhardshundens inntog

De første hundene ble anskaffet ved hospitset så sent som i 1660-70. Det sies at sankt bernhardshunden stammer fra hunder gitt til munkene av familier fra kantonene Vaud og Valais. De ble opprinnelig avlet for å vokte og beskytte beboerne ved hospitset, og dermed fortsette å opprettholde sikkerheten for veifarende og beboere i regionen. Etter hvert begynte hundene ved hospitset, å utvise bemerkelsesverdige evner: redde reisende som hadde forvillet seg i fjellet og finne mennesker begravd under snøen. Noe man også kan vises til i omfattende dokumentasjon.

 

​

​

​

​

​

​

I tillegg ryktes det at Napoleon Bonapartes soldater delte historier om hospitsets ekstraordinære hunder. Noe som bidro til videre oppmerksomhet.

​

​​Rasen på 1800-tallet

Året 1867 var en milepæl for sankt bernhardshunden. Dette var året da Heinrich Schumacher, bosatt i Holligen (nær Bern), laget de første stamtavledokumentene for rasen. Noen år senere (1884) ble et nasjonalt register, Livre Suisse des Origines (LOS), lansert. Dette gir en detaljert liste over registrerte hunder og deres avstamning. Den første registrerte sankt bernhardshunden var en hannhund kalt Léon. Noen uker senere (mars 1884) ble den sveitsiske klubben for sankt bernhardshunder stiftet i Basel. I 1887, ved The International Cynology Congress, ble sankt bernhardshunden endelig anerkjent som egen hunderase.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tønnen
Det er visse ting som vi umiddelbart forbinder med en sankt bernhardshund. Én av dem er selvfølgelig den ikoniske tønnen. Selv om opprinnelsen er omstridt, hevder noen at den lille tretønnen festet til hundens skinnhalsbånd, spilte sin rolle under hundenes redningsoppdrag. Man trodde at det alkoholholdige innholdet midlertidig ville gjøre godt for redusert blodsirkulasjon samt "varme opp" en nedkjølt kropp. Men hva slags alkohol var det? Noen sier rom, andre sier snaps. Noen hevder til og med at det var et lokalt sammenkok laget etter en hemmelig oppskrift. Som de mange skildringene av sankt bernhardshunden beviser, har den lille tønnen, uavhengig av innhold, bidratt til rasens image.

​

The Barry Foundation

I 2005 overtok The Barry Foundation (i Martigny, Valais kanton) rasens lokale avlsprogram. Frem til dette hadde arbeidet blitt utført av munkene ved Sankt Bernhardsklosteret.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stiftelsen er oppkalt etter den mest kjente og heroiske sankt bernhardshunden av alle: Barry. Barry (1800-1814) er kreditert med over 40 redninger og historiene om ham florerer. Du kan lese mer om Barry her. The Barry Foundation er en anerkjent stiftelse og medlem av The Swiss St Bernard Club. I tillegg til å organisere arrangementer og utstillinger som viser frem rasen, driver The Barry Foundation et eget museum (Barryland) dedikert til den episke historien til denne eksepsjonelle rasen. Museet er skapt for å fortelle rasens historie og for å formidle til besøkende hvordan sankt bernhardshunden ble et sveitsisk ikon. Rasen har også hatt stor suksess i populærkulturen både på lerretet og i litteraturen.

​

Denne teksten er hentet og oversatt fra: The St Bernard: the making of an Alpine legend​​​​​​​​